Table Of Content

HJALMAR HEGGE GEORGE BERKELEY Tre dialoger om ånd og materie Oversettelse, innledning og kommentar — en studie i George Berkeleys filosofi MB Hane ^eDotbibliotekei Universitetsforlaget Oslo - Bergen - Tromsø Originalens tittel Three Dialogues between Hy las and Philonous Utgitt første gang i 1713. Revidert utgave 1734. © Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1974 Gruppe: A.70.24—20T. ISBN 82-00-08999-1 Omslag: Bjørn Roggenbihl. NORD-TRØNDELAG FYLKESBIBLIOTEK Printed in Norway by Hestholms Boktrykkeri A.s Innhold Innledning ............................................................................................... Tre dialoger om ånd og materie ............................................................ 15 Første dialog .......................................................................................... 17 Annen dialog .......................................................................................... 51 Tredje dialog .......................................................................................... 69 Kommentar — En studie i George Berkeleys filosofi .................... 103 Første dialog Utgangspunktet: umiddelbar naturoppfattelse og «sunn fornuft» (common sense) 105. 'Materie’ versus ’de ting som sanses’ 106. «Det å eksistere (esse) er å oppfattes (percipi) umiddelbart» — esse est percipi-tesen 108. Sammenligningen av sansefomemmelse og smerte/behagfomemmelse 110. «Illusjonsargumentet»: sansekvaliteters motsigelse og relasjonalitet som argumenter for deres «subjektivitet» 113. Imøtegåelsen av teorien om de «primære og sekundære» sansekvaliteter 120. Kritikken av de «abstrakte almenbegreper» 125. Sansningen og dens objekt 129. Begrepet ’materiell substans’ og forestillingen om rommet 130. Tingforestillingene og det umiddelbart oppfattede (sansedata) 133. Annen dialog Argumentene mot den mekanistisk-kausale sanseteorien 139. Bevisene for Guds eksistens — «kontinuitetsargumentet» og «passivitetsargumentet» 141. Argumentene mot antagelsen av en «materiell substans» 147. Tredje dialog Problemet om virkelighetskriterium og om åndelig versus materiell sub stans 152. Om virkelighet og fantasiforestillinger og om årsaken til våre forestillinger (ideas) 155. Sansebedrag og feilaktig slutning 157. Forestil lingene og deres «forbilder» 160. Naturlov og årsaksforhold 162. Begrepet ’en og samme ting’ og den skeptiske konsekvens 165. Tingenes eksistens i den «åndelige substans» 169. Begrepet 'substans’ 170. Immaterialismen 173. Bilag til Kommentar ............................................................................. 177 Biografiske og bibliografiske data ....................................................... 179 Litteratur ................................................................................................... 180 •V ■ Innledning Hvorfor skal vi beskjeftige oss med George Berkeley — en filosof fra første halvdel av det 18. århundre? Av historiske grunner, vil det naturligvis alltid kunne hevdes — og Berkeley inntar en ikke ubetydelig plass i filosofiens historie. Men dette er tross alt grunner som de færreste vil finne tilstrekkelig for å gi seg i kast med ett av filosofens hovedverker. Berkeley er imidlertid, som en kjenner har sagt, «forbausende moder ne», og med dette sikter han til at denne britiske (irske) filosof fra be gynnelsen av 1700-tallet la grunnen til filosofiske strømninger som den dag idag er aktuelle. Han stilte da også sine spørsmål på en usedvanlig klar og inciterende måte, hvilket gjør hans verker til noe av det nyttigste man kan beskjeftige seg med, hvis man søker en innføring i den del av filosofien som behandler erkjennelsesproblemene. Men der er nok en grunn, og enda vektigere grunn, til at Berkeley er «moderne», ja som gjør ham påtrengende aktuell. Hans filosofiske situa sjon, de problemer han reiser, og hans intensjon når det gjelder å løse dem, er åpenbart også vår egen tids. La oss se på hvilken måte. George Berkeley ble født i 1685 og døde i 1753. Hans liv faller altså i den avgjørende periode for gjennombruddet av vår moderne tenkning i vitenskap som i filosofi. Grunnlaget for den nyere tids vitenskap blir nettopp lagt på 1600-tallet, med pionérer som Kepler, Galilei og New- ton, og grunntrekkene i dens filosofi risses opp samtidig, med tenkere som Descartes, Hobbes og Locke. Det er således denne vitenskap og filosofi den unge Berkeley konfronteres med, og med stor intensitet gir seg i kast med, da han innskrives ved Trinity College i Dublin i år 1700. Hva slags vitenskap og filosofi er det så det her dreier seg om? Det er en vitenskapelig metode og en filosofisk orientering som funda mentalt er rettet mot å erkjenne naturfenomenene — og i en viss utstrek ning også mennesket — ved rent kvantitativ-jysikalske kategorier. En fullendelse når dette i Newtons mekanistiske naturoppfatning og i Hobbes’ totalt mekanistisk-materialistiske verdensanskuelse. 7 Hvor revolusjonerende disse nye tanker var, ser vi når vi stiller dem opp mot den tenkemåte og det verdensbilde som de avløser, nemlig middelalderens, som ennu til en viss grad er herskende i begynnelsen av det 17. århundre. Her er en vitenskap og en filosofi som ennu er kvalita tivt og vesensorientert, hvor kosmos og naturen er gjennomsyret av guddommelig mening og styrt av guddommelige vesener. Nu avløses dette verdensbilde av Newtons himmelmekanikk. Det er ikke lenger planetsjeler som fører himmellegemene i deres baner om jorden, og med menneskenes liv som midtpunkt. Denne funksjon er overtatt av den newtonske gravitasjonslov, av en rent mekanisk kraft eller bevegelse. Og med dette forsvinner også det tidligere, religiøst pregede bilde av det lille og det store kosmos, hvor naturen såvel som mennesket og dets liv (ikke minst dets moralske liv!) var forbundet med guddommelige krefter, slik de manifesterte seg i stjernenes gang på firmamentet. Tilbake blir de mekaniske lover — kvantitativt beskriv- bare bevegelser og andre mekaniske egenskaper: trykk, støt etc. — som skal forklare kosmos og naturfenomenene, og langt på vei også men neskets verden. Forsåvidt det ennu trengtes et guddommelig vesen til en slik forklaring, var det bare som noe som engang hadde satt igang dette maskineri, som så siden gikk av seg selv. Vi kan derfor si, at det som nu skjer, er at de mekaniske krefter og bevegelser trer istedenfor guddommelige vesener som forklarende prin sipper — eller med andre ord: de mekaniske bevegelser selvstendiggjøres i forhold til disse vesener, i forhold til ånd og sjel. Det foregår i viten skap og filosofi en art løsrivelse fra det metafysiske, og dermed også naturligvis fra religionen. Hvis man nu betegner det som er selvstendig og tjener som forklar ingsprinsipp for andre ting, som «substans», da er de mekaniske krefter og bevegelser nettopp blitt en slik substans i løpet av det 17. århundre, hvilket også kommer til uttrykk i datidens filosofiske og vitenskapelige terminologi. «Substansen», det grunnleggende prinsipp for å forstå alle ting, som for middelaldertenkerne selvfølgelig var det høyeste vesen, det vil si noe åndelig, blir nu mer og mer noe rent materielt: tingenes mekaniske egenskaper. Substansen forvandles fra ånd til materie. Gud avløses av den mekaniske bevegelse. Dette er altså den filosofiske situasjon George Berkeley konfron teres med, og den er i det store og hele også vår egen tids: kosmos, natu ren, mennesket, søkes forklart ved kvantitativt-mekaniske eller -fysi kalske metoder og teorier, som utelukker sjel og ånd, eller i det minste ser dem som avledet av det materielle, med det resultat at også Gud forsvinner fra verdensbildet. Hvordan stiller så Berkeley seg i denne situasjon? Ja, også her er han et moderne menneske. Han føler seg dypt «frem- 8 medgjort» i dette verdensbilde. Det gir ikke rom for hans menneskelige opplevelse av verden, for en moralsk livsforankring og den religiøse trang. Og det gjør heller ingen særlig forskjell for Berkeley om Gud fremdeles gis en plass i dette verdensbilde, som en slags «første beveger», slik som tilfellet var hos flere av samtidens tenkere. Forestillingen om en slik avbleket og «fjern» Gud er efter Berkeleys syn i sine konsekvenser like forkastelig som den rene materialismes og ateismes. På bakgrunn av religionens kraftløshet i vår egen tid skulle vel heller ikke denne oppfat ningen virke fremmed for oss. Men også i en annen henseende peker Berkeley mer fremover (mot synspunkter i vår tids filosofi) enn mot samtidens tenkning: Den mekanistiske verdensanskuelse og forestillingen om den «materielle substans» er ikke bare uforenlig med religion og moral, med sjel og ånd og den menneskelige opplevelse av verden — de er også uforenlig med sann vitenskap og filosofi. Og konstateringen av dette er for Berkeley den eneste akseptable utvei av den beskrevne filosofiske situasjon. For å tro at religion og moral kunne opprettholdes ved siden av det mekanistiske verdensbilde, som to adskilte aspekter av tilværelsen — slik f.eks. Descar- tes mente før ham og Kant efter ham — var ikke bare religiøst og moralsk skjebnesvangert, men også filosofisk og vitenskapelig uholdbart. Også filosofi og vitenskap — ja nettopp disse — må for Berkeley begrunne og bekrefte menneskets vesentligste anliggender: dets moral og dets religi øse behov såvel som dets opplevelse av verden. Han hører forsåvidt til de filosofer, som — for å bruke et uttrykk av Friedrich Nietzsche — «har samvittigheten i hodet». Derfor kommer hans filosofi til å bli et oppgjør nettopp med samtid ens vitenskap og vitenskapsorienterte filosofi, i første rekke med hans landsmenn Newton og Locke. Det er deres vitenskapelige og filosofiske feiltagelser han vil avdekke, for heri ligger årsakene til den menneskelige «fremmedgjørelse», til amoral og irreligiøsitet. Eller som han selv ut trykker det i tittelen på sitt første hovedverk: «En avhandling om prinsippene for den menneskelige erkjennelse» (1710) (herefter kalt «Prinsippene»), «hvori er undersøkt hovedårsakene til feiltagelsene og vanskelighetene i vitenskapene, som danner grunnlaget for skeptisisme, ateisme og irreligiøsitet». Den irreligiøse synder altså, ifølge Berkeley, ikke bare mot religionen, men også mot logikken. Hvilke «feiltagelser i vitenskapene» er det så det dreier seg om? Det er nettopp den ovenfor nevnte forestilling om den «materielle substans», som vi påpekte medfører en tilsidesettelse eller rett og slett fornektelse av sjel, ånd og Gud. Det er altså forestillingen om det mate rielle, om de mekaniske krefter og bevegelser, som noe selvstendig., 9 virkende, og som noe som skal jorklare fenomenene i naturens og men neskets verden. Feiltagelsene er således kort og godt at man — for å bruke et uttrykk som Berkeley selv flittig benytter — har «absoluttert» den materielle verden til en «substans». Og hva er så igjen «hovedårsakene» til denne feiltagelse? De er, efter Berkeleys oppfatning, forskjellige former for uberettiget abstrahering. Når man i vitenskapene og i filosofien er kommet frem til den mekanistiske verdensanskuelse og forestillingen om en tilgrunn- liggende «materiell substans», så beror det på en rekke abstraheringer, som vitenskapelig sett er utillatelige. At den nyere tids oppfatning av naturen og mennesket nettopp er fremgått av en rekke abstraheringer, er da også åpenbart, når vi betrak ter dens utvikling nærmere. For det første har man abstrahert visse egenskaper — nemlig de kvantitativt-fysikalske — fra mangfoldet i vårt erfaringsinnhold, og gjort disse alene til objekt for vitenskap og dermed konstituerende for vårt verdensbilde. Vi kan her bare tenke på fysik- kens bilde av verden — uten farve og lyd, duft og smak, etc. — sam menlignet med vår egen opplevelse av den. For det annet har man ytterligere abstrahert fra den iakttagbare verden av mekanistisk-fysikalske egenskaper til en antatt verden av materielle krefter («materiell substans») — som «bærer» av alle iakttagbare egenskaper — en oppfat ning som ikke bare var karakteristisk for det 17. og 18. århundres spekulative mekanistiske filosofi, men som også har spilt en stor rolle i vår tids utbredte oppfatning av «atombevegelsene» som grunnlag for og forklaring av alt annet. Disse forestillinger, som har vært fundamentalt retningsgivende for vitenskapene i den nyere tid — og i stor utstrekning er det fremdeles — betyr altså en voldsom innsnevring i forhold til menneskets umiddelbare opplevelse og mangfoldet i dets erfaring, dvs. at de nettopp represen terer en vidtgående abstrahering fra denne menneskelige opplevelse og erfaring. Forsåvidt har altså Berkeley rett, og det spørsmål som da reiser seg, er om denne abstrahering med hensyn til verdens- og virkelighetsbildet er filosofisk og vitenskapelig holdbar. Det er dette som er kjernespørs målet i Berkeleys filosofiske drøftelse, idet han retter sin kritikk mot abstraheringen av verden til en «materiell substans». Det som altså er Berkeleys fundamentale intensjon, er at verden (natu ren, «materien») må bli en inderlig menneskelig opplevelse med etisk og religiøs relevans. Det han vil, kan vi si, er å belive og besjele verden (naturen), dvs. gjøre den til «ånd», slik den, som vi har påpekt, også var det for tidligere tidsaldre, ja endog frem til den nyere tid. Det er denne intensjonen som impulserer Berkeley til hans kritikk av sin sam 10 tids — og i vesentlige henseender ennu vår tids — sjel- og åndløse, og derfor umenneskelige mekanistisk-materialistiske verdensanskuelse. Som vi skal se, er denne kritikken i mange deler meget treffende. En annen sak er, at Berkeley ut over denne kritikken, med henblikk på hva som positivt skulle settes i stedet — for å realisere hans intensjon - kanskje ikke har så meget å gi. Stort sett blir dette værende med en blott og bar appell til den umiddelbare opplevelse av verden, til den «alminnelige sunne fornuft» (common sense) og den religiøse følelse. Men det innebærer ingen kritikk av Berkeleys innsats som filosof. Hva han i sin tid faktisk ydet, var ikke bare på høyde med samtiden, men raget langt ut over den. Som «en kjemper mot sin tid» overskred han den med sin kritikk. På den bakgrunn er det intet minus ved hans filosofi, at han ikke også, utviklet det som positivt ligger i hans intensjon: en mer menneskeverdig og etisk forenlig erkjennelse i de ulike vitenskapene, til avløsning av den ensidig kvantitativt-mekanisk orienterte, som han ellers rammer med sin kritikk. Løsningen av denne positive oppgaven er da heller ikke mer enn såvidt påbegynt i vår egen tid. I dette perspektivet forsvarer Berkeley uomtvistelig sin plass som en av de store filosofer gjennom tidene, og det også i den henseende at han har et vesentlig budskap til kommende tider, ikke minst vår egen. Ja, han har unektelig et spesielt ord å si til en tid, da den adskillelse mellom «ånd» og «materie», mellom menneske og natur, som han rettet sin kritikk mot — og som han ville overvinne ved sin spiritualisering av naturen — ikke lenger bare er et spørsmål for verdensanskuelsen, men påtrengende praktiske problemer i form av naturødeleggelse og miljø- krise. Det verk av Berkeley som her presenteres i norsk oversettelse, «Three Dialogues between Hylas and Philonous» (herefter kalt «Dialogene»), regnes som det annet av hans to filosofiske hovedverker, og kom 3 år efter det allerede nevnte «Prinsippene», nemlig i 1713. Det står også i nær sammenheng med dette verket, idet det bygger på de samme grunn- synspunkter, og fra Berkeleys side var det ment å skulle understøtte de tanker som ble fremlagt der. Dette søker nu Berkeley å gjøre, dels ved å utdype visse betraktnin ger som allerede finnes i «Prinsippene», dels ved ytterligere å diskutere mulige innvendinger mot sine synspunkter, og i den forbindelse ikke minst søke å oppklare misforståelser, som hadde oppstått efter utgivelsen av det første hovedverket. Det som videre skiller «Dialogene» fra «Prinsippene» er den mer ut trykkelige betoning av de praktisk-moralske og religiøse intensjoner Berkeley har med sin filosofi, og ikke minst overensstemmelsen mellom hans filosofi og den alminnelige, sunne fornuft (common sense), et for 11 hold som efter Berkeleys mening utmerker den i sammenligning med samtidens øvrige filosofi. Allikevel er det en tredje forskjell som særlig springer i øynene, og det er selve fremstillingsformen: den dramatiske form, dialogen, som Berkeley nu ikler sine tanker. Også her er hans motiv åpenbart å gjøre disse tankene mer forståelige og lettere tilgjengelig for den alminnelige leser. Dialog-formen er da heller ikke noe helt enestående ved frem stillingen av filosofiske tanker (ja, endog ikke av vitenskapelige, med Galilei som et karakteristisk eksempel). Platon er jo det store mønster. Det som imidlertid er verd å merke, er at valget av denne litterære fremstillingsform hos Berkeley — som hos hans store klassiske forbilde — ikke på noen måte skjer på bekostning av den tankemessige stringens. Berkeley besitter i en usedvanlig grad den evne, som ellers har vært temmelig sjelden blant filosofer: å kunne forene kravene til intellektuell presisjon med sproglig klarhet og lettfattelighet. I den filosofiske littera tur finner vi således knapt noe verk som er mindre belastet med en spesiell og tungt tilgjengelig terminologi, enn «'Dialogene». Eller som George Saintsbury uttrykker det: «I all filosofisk litteratur er det et visst motsetningsforhold. I den ut strekning den er populær, billedrik, litterær, fantasirik, synes den å savne filosofisk presisjon, — og i den utstrekning den er teknisk, stringent, ulitterær, savner den menneskelig og almen appell. Hvis den gyldne middelvei mellom disse ytterligheter noen gang er truffet, så synes det å være skjedd i Berkeleys stil.» På den annen side må dette ikke forlede en til å tro at Berkeley ingen sans hadde for «detaljfilosofi». Beskjeftigelsen med slike spesielle og begrensede filosofiske spørsmål hadde imidlertid for ham bare mening i den utstrekning den kunne tjene løsningen av de store filosofiske spørs mål, som gjelder vår forståelse av verden og menneskets plass og opp gaver i den. I den forstand er Berkeley også «eksistensfilosof». Hans tanker, fremholder en Berkeley-kjenner, Brand Blanshard, «var ved hvert skritt ledet av en retningsviser som pekte mot et menneskelig be tydningsfullt mål» (New Studies in Berkeley's Philosophy). På en utvetydig måte kommer dette mål til uttrykk på tittelbladet til «Dialogene»: «Tre dialoger mellom Hylas og Philonous, hvis formål er klart å bevise den menneskelige erkjennelses realitet og fullkommen het, sjelens ikke-materielle natur, og Guddommens nærværende om sorg — i opposisjon til skeptikere og ateister — og også å fremlegge en metode til å gjøre vitenskapene mer forståelige, fruktbare og enkle.» Det dreier seg altså i foreliggende verk om en dialog, en samtale mellom to personer, Hylas og Philonous. Allerede disse navn er opplysende. «Hylas» kommer av «hyle», det greske ord for stoff eller materie, og 12