Yossi Beilin ISRAEL Den politiske historien Oversatt av Geir Danmo Forlaget EXODUS 4760 BIRKELAND (c) Yossi Beilin 1992 Boken ble første gang utgitt i 1993 i USA Originaltittel: Israel: A Concise Political History (c) Norge Forlaget EXODUS Postboks 168 4760 BIRKELAND Tlf. 37 27 70 07 Fax. 37 27 70 06 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Forsidefoto: Moshe Dayan sammen med Golda Meir på 1960 tallet. Foto David Rubinger. Trykk: Tangen Trykk AS Drammen Innbinding: Kristoffer Johnsen AS Skien ISBN NR 82 7514 022 6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven og fotografiloven. Kopiering i strid med lov eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel. Til Helena, Gil og Ori Innhold Forord 9 Innledning 15 1. Det jødiske samfunnet i Palestina før den israelske staten ble opprettet 29 2. Staten - Viktige hendelser 57 Politiske milepæler 74 Økonomiske milepæler 77 3. Den israelske regjeringens struktur 83 Maktfordelingen i Israel 85 4. Skiftende dagsorden 95 5. Den arabisk-israelske konflikten 139 6. Den politisk kulturen i Israel 161 Symboler, myter, ritualer og tabuer 161 Ideologier 191 De politiske partienes rolle og deres innvirkning på det israelske samfunnet 214 7. Hvem styrer? 239 8. Politisk lobbyvirksomhet 293 9. Etterskrift 319 Litteraturliste 327 7 I Forord Israel, juli 1992. I femten år hadde Likud ledet regjeringen eller delt regjeringsansvaret. Den 23. juni 1992 skjedde det en omveltning, der Arbeiderpartiet fikk tilbake makten. Det palestinske opprøret (intifadaen) som fremdeles fortsatte i de okkuperte områdene (Vestbredden og Gaza), immigrasjonsbølgene fra det tidligere USSR, Golfkrigen med Scud-raketter mot Tel Aviv og Haifa, Madrid- konferansen om fred i Midtøsten, og demokratiserings-prosessen som fant sted innenfor Arbeiderpartiet: Alt dette hadde sin innvirkning på israelerne som gikk til valg. På tross av at man tradisjonelt hadde vært forsiktig med å ikke blande seg inn i indre politiske anliggender, trakk mange av verdens statsmenn et lettelsens sukk da det nærmest umulige skjedde og en krigshissende, konservativ regjering ble erstattet av en pragmatisk regjering, som gjorde det til en målsetting å trekke seg tilbake fra flesteparten av de okkuperte områdene. Dette nye kapitlet, som startet sommeren 1992, kan komme til å bli et vendepunkt i Midtøstens historie. Om det skjer eller ikke, vil vi først få vite om noen år. I mellomtiden kan vi prøve å forstå fortiden og den menneskelige og ideologiske kontekst som de politiske avgjørelsene treffes innenfor. Da jeg begynte å skrive denne boken kunne jeg ikke i mine villeste fantasier ha forutsett at deler av den skulle bli skrevet mellom en sirene og den neste, mens Scud-raketter, som tilbakela rundt 250 km på seks til syv minutter, falt ned over husene i Tel Aviv og omkringliggende områder. Nå da arbeidet med boken er avsluttet, er det vanskelig å fatte at vi, midt i det støyende Tel Aviv, faktisk kom oss gjennom dette marerittet, natt etter natt i én og en halv måned - en periode som la mange vedtatte sannheter i grus. Den brå overgangen fra krig til fred, til et liv i skyggen av en konstant trussel, og et sterkt håp om å virkeliggjøre det enorme potensialet som ligger iboende i det israelske 9 samfunnet - lengselen etter fred - alt dette symboliserer det enestående ved Israel. Og det er dette som er emnet for denne boken. Jeg innrømmer gjeme at boken er et direkte resultat av profesjonelle laster. Den er en personlig betraktning, som fremstiller forandringene som har funnet sted i det israelske samfunnet fra en synsvinkel som i samfunnsvitenskapen er kjent som deltakende observasjon. Mange politiske vitenskapsmenn som engasjerer seg i politikken, befinner seg, samtidig som de er opptatt av politisk virksomhet, som tilskuere på sidelinjen. De sier til seg selv: "Interessant, svært interessant. Dette burde jeg skrive noe om..." De følgende sider er ikke ment som en lesebok om israelsk styreform. De gir seg heller ikke ut for å være en memoarbok. De er ment å presentere de viktigste linjene i det israelske samfunnets utvikling og sakene som har hatt en sentral plass på dets dagsorden opp gjennom årene. Noen av dem rystet selve samfunnets grunnvoller, enda de idag fremstår som fullstendig irrelevante. Spørsmålet om tyske erstatninger etter Holocaust er for eksempel blitt meningsløst idag. Dengang skapte det en dyp splittelse i det israelske samfunn og førte nesten til at regjeringen, ved Herut-bevegelsen under Menachem Begin, måtte gå av. Etter Scud-angrepene mot Israel var den tidligere tyske utenriksminister Genscher blant de første som besøkte stedene som var blitt truffet av raketter. Hans løfter om massiv finansiell støtte til Israel ble akseptert uten debatt. Jeg har på de følgende sidene forsøkt å beskrive hvordan de forskjellige beslutninger tas, og deres mekanisme, videre å peke ut maktsentrene i det israelske samfunn og å gi et inntrykk av beslutningstakernes karakter, som har forandret seg betraktelig i løpet av de siste tiår, og å definere de politiske normene i Israel, et demokrati under konstant beleiring. Den israelsk-arabiske konflikten, som ingen av oss kan forholde seg objektiv til, inntar naturligvis en viktig plass på disse sidene. Fedrene til den sionistiske ide forutså ikke denne konflikten ved utgangen av det forrige århundre. I begynnelsen av det tyvende århundre ble den det største problemet for det jødiske samfunnet i Palestina og for staten Israel, siden den ble opprettet - og den ble det enda mer etter den store, men skjebne­ svangre seieren i 1967. Jeg skal også drøfte den høye prisen Israel 10 fortsatt betaler, ved at en fortsatt ikke har fred, og de utfordringene landet vil stå overfor når den etterlengtede freden engang vil komme. Enhver av oss har selvfølgelig sitt eget personlige Israel. For våre foreldre var Israel en drøm. For dem som kjempet for landets uavhengighet, var Israel en skrøpelig ting, som måtte behandles med varsomhet: Landet måtte ikke kritiseres, og å være negativt innstilt til landet var ikke til å tenke på. Hver mangel ble betraktet som en ungdommelig villfarelse, som voksesmerter. For min generasjon var Israel en gitt størrelse, et fastlagt, ubestridelig faktum. Den generasjonen som kom til da staten var blitt til, nyter også en viss fordel, nemlig den spesielle tilknytning de føler hvis fødselsdag faller sammen med statens fødsel. Jeg ble født mindre enn en måned etter at staten ble opprettet. Under den andre våpenhvilen i Uavhengighetskrigen ankom et krigsskip ved navn Altalena til Israels kyst, uten tillatelse fra den israelske forsvarsstyrken. Siden skipet tilhørte IZL-organisasjonen ledet av Menachim Begin, som løsrev seg fra Haganah, ble begivenheten regnet som den første prøven på de tidligere undergrunnsarméenes sammenslåing til en nasjonal kampstyrke. Det så ut til at Israel skulle bli kastet ut i en borgerkrig allerede før staten var en måned gammel, men faren ble avverget. Uten at det var min egen fortjeneste, ble jeg født inn i en av historiens mest fascinerende perioder, i midten av det tyvende århundre, tre år etter slutten på Den andre verdenskrig. Verden hadde store fredsforhåpninger. Den unge staten som nettopp hadde oppfylt mange generasjoners drømmer, stod overfor sin største utfordring - å absorbere immigranter fra sytti forskjellige land, en fordobling av befolkningen, i løpet av kort tid. Det var ikke til å forundre seg over at jeg var stolt over å være jøde, stolt over å være israeler, en glødende sionist, en trofast tilhenger av statsminister David Ben Gurion, og en kompromissløs motstander av alle som sto i opposisjon til ham - det være seg Menachem Begin, den markante opposisjonslederen på høyresiden, eller Moshe Sneh som markerte seg på venstresiden. På skolen fordypet vi oss i perioden før Israel ble egen stat. Jeg støttet 11 Haganah, mens andre barn foretrakk de separatistiske undergrunns­ bevegelsene - IZL og Lehi. I 1977, noen måneder etter Arbeiderpartiets historiske nederlag, lot jeg meg verve. Jeg byttet mitt akademiske og journalistiske arbeid med en heldagsjobb som talsmann for partiet. Jeg vervet meg for et år, men ble sittende i syv. For meg var dette en enestående mulighet til å bli kjent med partilivet, på godt og vondt, med sine maktkamper og sine ideologiske debatter. Da den nasjonale enhetsregjeringen under ledelse av Shimon Peres ble dannet, ble jeg utnevnt til statssekretær. Disse to årene fikk jeg et inngående kjennskap til hvordan statsapparatet virker på innsiden, inne i selve kjernen. Jeg fulgte slike viktige avgjørelser som IFS' tilbaketrekning fra Libanon, utarbeidelsen av den økonomiske gjenoppbygningsplanen fra 1985, og forhandlingene med Egypt om Taba-området og det nordlige Sinai. De to påfølgende årene tjenestegjorde jeg som generaldirektør for utenrikssaker i utenriksministeriet. Denne stillingen ga meg muligheten til å delta i ledelsen av den israelske utenrikspolitikken, og ga meg også anledningen til å møte ledende politikere fra hele verden. I tillegg var jeg fra 1984 til 1988 fast observatør ved møtene til det indre kabinett, et forum bestående av ti ministre - fem fra Likud og fem fra Arbeideralliansen - som drøftet sikkerhetsanliggender som ikke ble lagt frem for det fulltallige kabinettet. I 1988 ble jeg valgt inn i Knesset og tjenestegjorde som visefinansminister i den nye nasjonale enhetsregjeringen frem til den gikk av i 1990. Dette var en ny vinkling for meg, mindre familiær enn mine tidligere poster, som ga meg et overblikk over det israelske samfunn gjennom tildelingen av økonomiske midler. Blir man godt kjent med noe, blir man noen ganger skuffet. Men til tross for bitter skuffelse - først og fremst over de forsømte mulig­ hetene til å gjøre fremskritt i fredsprosessen - har min "reise" de fem siste årene forsterket min stolthet over mitt land, og det folket som bor der. Det har ennå ikke bukket under for kynisme og materialisme. Mange er villige til å bringe store offer for det de mener må til for at deres egen drøm om staten Israel skal kunne oppfylles. Etter internasjonal målestokk å dømme er Israel en suksess. Samlingen av 12