Varg Vikernes «Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse» FORORD Denne avhandlingen inneholder forklaringen på en rekke myter. Mytene blir i våre tiders bøker om germansk mytologi fremstilt uten særlig forklaring, og i de fleste tilfeller uten forklaring i det hele tatt. Vi får sjelden noen oppmuntrende bemerkninger, eller levnes noe h åp om at det er mulig å gjenopplive våre forfedres naturvennlige verdensanskuelse. Tvert imot er selv de tilsynelatende mest entusiastiske professorer i norr øn mytologi sterke motstandere av å betrakte våre edle myter som annet enn kuriøse eventyr fra en primitiv fortid. Der mytenes innhold er ubehagelig for dagens politisk korrekte «intellektuelle» utelukker de vesentlige deler av dem slik at meningen forsvinner. De viser dermed den totale forakt for titusener av års ervervede kunnskap, som er lagret i v åre myter. V år filosofi, v år vitenskap, v år verdensanskuelse og vårt livssyn er alt samlet i vår mytologi, til forskjell fra andre folk som har hatt et klart skille mellom disse tingene. Det er dette som gj ør vår mytologi s å rik og dyp. V år germanske natur søker å foréne de forskjellige positive ting her i verden, da summen av alt er større enn alt i seg selv. Denne foréningen finnes i vår mytologi. Vår livsmening ligger i mytologien. Å ikke avsløre mytenes mening er således å holde selve livets mening skjult for folket. Av den grunn ser jeg det nødvendig å skrive en avhandling som denne. Jeg vil dog understreke at denne avhandlingens innhold ikke er bygget p å mine fortolkninger alene. Det er ingenting nytt i denne avhandlingen, kun det som er glemt. Min oppgave er kun å gjengi mytene med det innhold våre aktverdige blonde forfedre la i dem. At det meste som kommer frem i denne avhandlingen er nytt i dag, skyldes utelukkende at sannheten hat vært undertrykket av dagens kristelig-kapitalistiske oklokrati1 og dets lakeier. Som det kommer frem av innholdet er flere av disse mytene sv ært gamle. Noen s å gamle som 40.000 år, andre ennu eldre. Noen forklarer utviklingsfaser i verdensutviklingen, andre sjelelige eller åndelige prosesser. Noen beskriver konkrete hendelser, andre evig gjentagende fenomener. Kort sagt kan vi si at mytene er årsaksbeskrivende for alle sider av naturen. Ved siden av selve mytene vil jeg fremlegge sider av den germanske ånd, dog ofte gjennom myter som er betegnende for nettopp slike. Et eksempel er Lokasenna hvor dets betydning ikke er spott, men dypt alvor. Dikteren stiller gudene frem for oss i deres edle skikkelser og belyser motsetningene i deres karakter; hele verden – som ellers er en alvorlig ting i seg selv – vender alle sine latterligheter og sine komiske sider imot oss. Loki er den kalde forstand som i sin likegyldige natur river ned alt det h øye og skjønne, som den forskende visdom og det svulmende hjerte har skapt. Den griper inn med sin kalde hånd og sørger for å i det minste kaste alt sammen overende. Denne sangen er forberedelsen til og går like forut for verdens undergang. Vi må se gudene i deres fortapte tilstand for å forsones med deres død. Balder er død, åndens lys er slukket. Lokasenna er den åndelige død eller fimbulvinter, som i diktet g år foran den naturlige. Mennesket lever i det høyeste et kaldt og likegyldig forstandsliv, og som gudene først kommer i deres kraft igjen ved den siste kamp, så blusser menneske ånden kun ennu engang opp i d ødskampen – og i den ligger allerede fornyelsens spire. 1 De påstår det er demokrati, men for enhver som kjenner betydningen av begrepet demokrati fremst år dette selvsagt som en meningsløs påstand som tjener til lite annet enn å være løgnpropaganda rettet mot de uvitende. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 2 Æsenes heltedød besynges med samme dikter ånd som deres ungdoms seire og bedrifter. Likesom nattens ånder som flykter for morgenrøden, således må Ásgarðs guder synke i jorden. Germaneren trenger livet sammen, og gj ør alle sider verdige – han er full av et dypt sinn som ser tilbake og fremad, fremfor å la et lett sinn tvinge ham til et liv i øyeblikket, og der alene. Til slutt er meningen å gjenskape så mye som mulig av våre forfedres livsstil og riter for våre øyne, slik at dette kan kopieres av dagens oppvoksende – og morgendagens – slekter. Vi trenger å returnere til livet, efter kristendommes og materialismens tusen årige fimbulvinter. Den visdomsbrønn vi må øse fra er vårt germanske blod, som ubesmittet gjennom titusener av år har lagret gudenes instrukser og kunnskap. Det rene blodet er vår beste lærebok i livet og dets mening. Om tegn, språk og grammatikk I denne avhandlingen blir norr øne skrifttegn brukt i sin latinske form i de fleste navn. Dette fordi det er i navnenes opprinnelige betydning mytenes mening kommer frem. Odal-tegnet, Ð/ð, uttales th som i engelsk that. Thurs-tegnet, Þ/þ, uttales th som i engelsk thing. Den såkalte «o med kvist» blir her skrevet som en svensk Ø/ø (Ö/ö), men uttales som en kort å. En Ó/ó er en lang O/o, en Í/í en lang I/i, en É/é en lang E/e. Til slutt bruker jeg en lang Ø/ø, som skrives Œ/œ. Den kan ligne p å Æ/æ og må derfor legges merke til. En Á/á er tegnet for en vanlig Å/å. O/o uttales flere steder som en kontinental O/o, alts å som en skandinavsk Å/å. Som i tysk Gott ist Tod (Gud er d ød) som utales Gått ist Tåt. Det samme gjelder U/u som i norr ønt uttales som en kontinental U/u, det vil si som en skandinavsk O/o. Som i tysk Gut (God/Godt) som uttales Got. Ásatrú uttales altså Åsatro, med en lang o i slutten av ordet. G foran vokalen e uttales gj (hvor g er stum), som i Ger ðr (Jer ðr) og Børge (B ørje). Ey uttales øy som i Beyla (B øyla) og Eyvind (Øyvind). På norrønt bøyes også alle navn i kasus. Da disse b øyninger blir forholdvis uforståelige i moderne skandinaviske språk, utover i nominativ og genitiv, avstår jeg fra å bruke akkusativ og dativ, og jeg holder meg til en moderne genitivsform (som Heimdalls istedenfor Heimdallar, Hels istedenfor Heljar etc.). Eksempelvis er Óðin i akusativ og Óðni i dativ, men bruken av denne b øyningen vil kun føre til forvirring. Jeg bruker derfor kun nominativ (til der det skulle ha v ært akkusativ og dativ) og genitiv (eiendomsformen) som i de moderne skandinaviske spr åk. Videre avstår jeg fra å bruke bestemtform av disse ordene, som igjen vil kunne f øre til forvirring. Eksempelvis omtales Ásgarðr som et moderne egennavn, mens det i nominativ bestemtform ville ha v ært Ásgarðrinn (Åsgarden), eller Ásgarðsins (Åsgardens) i genitiv bestemtform. Det skal videre anføres et enkelte ord har en annen uttale enn den som ville falt naturlig i moderne skandinaviske språk. Det heter for eksempel ikke valkyrje, men valkyrje med trykk på a og ikke på y. Leseren bør også være oppmerksom på navn som Loki som uttales Låki, og ikke rett frem Loki. Til slutt vil jeg påpeke at jeg flere steder bruker en blandingsform av ord, eksempelvis jötner som er en blanding av den norrøne formen og den moderne norske formen av ordet. Dette har jeg gjort for å ha en gjennomg ående og konsekvent uttale av enkelte ord. Det er kanskje ikke n ødvendig, men jeg har likevel valgt å skrive dem på denne måten. Varg Vikernes Nîþarôusu, Þulá, Ultimo Blíði MCMXCVIII a.y.p.s. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 3 DEL I. UTDRAG AV GERMANSK MYTOLOGI Gínungagap I begynnelsen var ingenting. Kun et bunnl øst, hvilende tomrom. Stjerner var ikke, ikke jord og himmel, kun altet og intet; kun Gínungagap2. Oventil var Niflheimr 3, den hvilende guddommelige tanke. Nedentil var M úspellsheimr4, det hvilende guddommelige skj ød. Midt imellom dem var G ínungagap. Så våknet universet efter hvilen. Fra midten av Niflheimr str ømmet der ut tolv floder fra en br ønn, Hvergelmir5, universets lunge som puster rytmisk og som styrer universets åndedrett. De fosset utfor kanten og ned i Gínungagap, hvor de frøs til is. Slik ble den ene kanten av G ínungagap dekket av is og kulde, sn ø og fuktighet. Navnene p å de tolv floder er Sv öl (den svale, den kalde), Gunn þrá (stridslengsel), Form (form, skikkelse og bilde), Fimbul (stor, mektig), Þul (tale, ramse), Sl íðr (f æl, lei og sverdslire), Hríðr (uværstid, byge og storm), Sylgr (sup, slurp, svelger [om ild] og drikk), Ýlgr (av ýlugr, av å ýle; betyr den tutende), V íð (skog, trevirke), Leiptr (skinn, glans, lysing) og Gj öll (gjalling, ljom, dønn). I Múspellsheimr stod flammene opp og gnister sprutet utover kanten og ned i G ínungagap. Ingen kan ferdes i Múspellsheimr, som ikke hører hjemme der. Surtr6 sitter med luende (brennende) sverd ved landsenden (grensen) til landvær. Midt i Gínungagap var det mildt og stille. Dråpene av kulde- og froststoff fra Élivágr7 rant ut i Gínungagap og størknet og ble herdet, og det vokste til det ble til en sv ær kjempe kalt Ymir8. Formet av kulden og vekket til live av varmen fra gnister som fl øy fra oventil til nedentil oppstod de bevisste guddommelige krefter, de aktive manifestasjoner av universets energi. Ved siden av kjempen Ymir – som av rimtussene blir kalt Aurgelmir9, det faste stoffets overhode og opphav – ble kuen Au ðhumbla10 til. Fra Auðhumblas spener strømmet der fire elver av melk som Ymir livnærte seg på. Ymir lå og murret og jamret seg, mumlet og tutet. Fra hans venstre armhule steg to vesener frem, de to første jötner. Hele tiden vokste der frem nye og groteske skapninger fra Ymis kropp. Uorden hersket. Omkring dem begge var der store, salte, rimsl åtte steiner. Au ðhumbla slikket på steinene. Første dag da hun slikket på steinene fremkom en manns h år, neste dag en manns hode, og p å tredje dag steg en hel mann ut. Hen heter Búri11; han var vakker, stor og mektig. Auðhumbla ble det enfoldige universets skumring – ved at hun gjorde det mangfoldig ved frembringelsen av B úri. Hun er det 2 Det svelgende gap. Av gína som betyr vid, stor, vidt utstrakt; utstrekning alene uten tanke p å å bli fylt opp. Videre betyr det bedrag, og mens gap betyr tomt rom får vi det store tomme bedragerske rom, hvilket henviser til at skapelsen selv er et bedrag, et blendeverk, som er iscenesatt av guder fra en annen galakse; fullkomne mennesker som er sendt for å skape flere. 3 Tåkens og mørkets verden, av ordet nifl – gresk νεφελη, nebula – og heimr. 4 Ildens og lysets verden, av ordet mutspelli (den ødeleggende ild) og heimr. 5 Av hverr, årsgammel og gelmir som utledes av galm, som betyr sterk blest, trekk. 6 Av svartr eller svertr som betyr sort av brann. Han er vokteren av M úspellsheimr og ikke herren, som Heimdallr er himmelens vokter, og ikke dens herre. Mens Múspellssønnene selv er blanke og skinnende – de bor midt i lyset – så er Surtr sort av forbrenning. Han er den vulkanske lava, verdens indre ild som stiger frem og brenner jorden. 7 Av ælífr, evig; vágr, sjøgang. Står for rytmen i universets åndedrett, den evige sjøgang som utgår fra Hvergelmir. 8 Av å ymja eller umda, som betyr å låte, tute, murre, mumle, jamre, og bære seg. Det veldige spetakkel under planetens og solens skapelse, fra kosmiske vinder og enorme masser av stoff som kolliderer. 9 Av aur, jord, leire, sand, grus, gjørme, grov jernholdig sand; gelmir, sterk blest, trekk. 10 Av auðr, øde, udyrket (jord), unyttet og tom; húm, halvmørke, skumring og hav/sjø; blá, blåsvart. 11 Av búri, båren, frembåren: den fødte, eller av det samme: den som føder. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 4 udyrkede, unyttede, tomme mørke hav som forsvinner når livet oppstår, ved at det da ikke lenger er udyrket, tomt og mørkt. Búri fikk en sønn, Börr12, som avlet tre s ønner med Bestla – datter av B ölþorn13. De tre ble kalt Óðinn, Vílir og Véi14. Óðinn lærte ni fimmelsanger 15 av den ber ømte sønn av Bölþorn. Börr forbandt seg med det beste av den elendige materien, som selv ikke gudene kan unnv ære. Det var foréningen mellom ånd og materie. Den levende materie som m åtte skille seg fra den d øde, for å kunne virkeliggjøre seg selv og senere hele verden. Börs sønner – de f ørste legemliggjorte naturlover – bestemte seg for å gj øre oppr ør mot kaoskreftene, mot Ymis og hans barns uorden. Gl ødende virvelvinder ble ordnet, gnistene fra Múspellsheimr ble til stjerner og av Ymis kj øtt ble jorden, andre planter og planetkjeder skapt. Av hans rimkalde bein ble fjellkjedene dannet, mens tennene ble til steiner, og hans haus dannet himmelen. Den satte de fire dverger til å holde oppe; en i hvert hj ørne16. Blodet ble til hav, og noe av dette la de i en krets utenfor jorden – for de fleste vil det synes umulig å komme over dette havet. Av håret skapte gudene skoger, øyenbrynene gjorde de til forsvarsverk rundt Miðgarðr17 og av hans hjerne dannet de skyer p å himmelen 18. Ymis avkom ble styrtet ned i avgrunnen, og kun én kaosmakt overlevde; Bergelmir 19 – sønn av Þrúðgelmir20 – og hans kone. Han er j ötunnættenes opphav. Saltet kuen Auðhumbla slikker i seg er et bilde på åndens kraft, den åndelige næring som vi kjenner fra begrepet «jordens salt». Kuen selv er den første nærende form. Saltet og kuen forénes, ånden og den nærende form, og frembringer en guteslekt. Jordens og himmelens dannelse er bare et forstørret bilde på grekernes verdensegg. At himmellegemene oppstår av Múspellsheims gnister svarer til den egyptiske forestilling at Phtah – den f ørste skapelsesild – delte seg i enkelte, glinsende, lysende deler, som ble til sol, m åne og flammende stjerner. Den store flod svarer til den sum ériske myten om Xisuthros. 12 Av börr, mann; eller burr, sønn; eller bor av germansk borôn, bore, bor, pløye, skjære. 13 Av böl, elendighet; þorn, tornebusk, torn. Bestla kommer av bestr, best; l á, blod, av germansk stramme lagwa-, strandvann ved havbredden, poetisk hav, garvelut. 14 Av óðr, sinn, tanke, raseri, opprømt sinnsstemning og ånd, som bøyd i akkusativ, entall, bestemtform blir óðinn, og derav Óðinn. Han er ånden, den levendegjørende kraft i alt det skapte; hans brødre, Vílir (vilje) og Véi (den hellige) er ytringer av denne kraft. Véi kommer av vig, vic, som er den hellige, forbindende kraft, som sees i begrepet å vígja (å innvie). Véi er hellig sted i sin alminnelighet, og den fred som hviler over slike steder. Vi har i disse tre tenkningen, viljen, og det hellige bånd, som må foréne dem for at de skal kunne frembringe det gode. Ånden gir liv, viljen ordner det og helligdommen bortfjerner det urene. 15 Trollsanger. Han lærte materiens natur å kjenne, fra alpha til omega. Tallet ni står for de ni måneder det tar å fullføre skapelsen av et nytt menneskeliv. De ni trollsanger er evnen til å skape nytt liv gjennom og av det som allerede finnes – her representert ved Bölþorns sønn. Ni er det fullkomne tall, som inneholder alle de andre tall i seg og som kan multipliseres med hvilket som helst av dem, inkludert seg selv, og allikevel alltid bli ni (det henvises her til regelen om at ni er det høyeste tall, og at de eneste egentlige tall er de fra en til ni). 16 Austri (østre), Vestri (vestre), Norði (nordre) og Suðri (søndre). 17 Den befestede mannaheimen som ligger midt i verden. 18 Det er her snakk om metaforer. Essensen er at materien har mange former, og de forskjellige gir opphav til forskjellige ting; hjernen blir til skyer fordi den ligner, og fordi nettopp skyer frembinger tanker. 19 Av ber, frø og bær, pollen, sporer og sæd, av germansk stamme bazjá-, liten busk. Grunnbetydning hva som vokser på krattvekster. Gelmir som utledes av galm, som betyr sterk blest, trekk. Han unngår å drukne i Ymis blod ved å sette seg i en lúðr (ethvert hult legeme; en kasse, en kiste). Dette er alle ting som b ærer grunnlag for liv i seg, plante og dyreliv, som flyter på gjenstander i havet av blod, eller som holdes i luften av vinden, helt til havet synker og landet stiger opp igjen, slik at det kan fornye livet på jorden. 20 Av þrúðr, styrke; gelmir som utledes av galm, som betyr sterk blest, trekk. Dette er de veldige krefter i universet som gjennom millioner på millioner av år sakte men sikkert utvikler liv i sm å celler og videre til mer h øyverdig liv. Eksempel på slike krefter er kosmisk stråling. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 5 Himmellegemene Himmellegemene ble til av gnister fra M úspellsheimr, som for løst omkring i og under himmelen. Gudene skapte dem ikke, men ordnet dem og deres gange, og satte dem til å opplyse himmel og jord. Dermed ble det natt og dag og årsregningen ble mulig. Ikke f ør gudene satte gnistene p å himmelen kom gresset på marken. Solen varmet og marken ble bevokst med alskens gr ønne urter. Máni (Månen) gikk først og Sól (Solen) kom efter, begge dradd over himmelen av hester. Mánis og Sóls far het Mundilf æri21, og hestene som sleper S ól over himmelen heter Árvakr og Alsviðr22. Under deres hover har gudene skjult jernkull. Mellom solen og jorden st år et skjold, Svalinn23 – den skinnende gudens skjold; berg og hav ville brenne, hvis det falt fra. Hugruner er ristet på skjoldet, samt på Árvaks øre og på Alsviðs hov24. Nátt var født av Nörvi25. Nátt ble gift med en som het Naglfari og fikk med ham en s ønn som heter Uðr26 (Auðr). Senere giften hum seg med Ánnarr (Ónarr) og fikk med henne en datter, J örð27. Til slutt tok Dellingr henne til ekte, og fikk da en sønn, Dagr28. Óðinn gav Nátt og Dagr to hester og to kjerrer, og satte dem p å himmelen, til å hvert døgn ri over himmelen. N átt rir først trukket av Hrímfaxi, mens Dagr kommer efter trukket av Skinfaxi29. Sköll heter ulven som forfølger Sól ned i havet, Hati heter en annen ulv, sønn av Hróðrsvitnir, som skal løpe foran himmelens klare brud – M áni. Disse ulvene er født østenfor Miðgarðr i jernskogen til en gyger (jötunnkvinne), og de mettes med alle de menneskers liv som d ør – den mektigste av alle ulvene er Mánagarmr30 som vil engang sluke Máni. 21 Av mundr, gave, betaling som brudgommen gav som betaling for bruden, medgift; færi, sjanse, anledning, det en er i stand til, middel, formue, den en har råd til. Henviser til at månen og solen var det beste himmelen kunne gi i medgift for ekteskapet med jorden. 22 Av árvakr, årvåken; prefiks all-, mye og svært; svinnr (sviðr), rask, klok, vettug og forstandig. 23 Bestemtform av svalr, sval og kj ølig. Betyr kjøleren. Henviser til laget av ozonmolekyler omtrent tretti kilometer oppe i atmosfæren, som absorberer ultrafiolette stråler fra solen. 24 Hugruner er hemmeligheter som krever vett om noen skal forst å og lære dem. Man m å være årvåken og svært forstandig om man skal bevare og bruke disse tingene uten å forårsake stor skade. Jernkullet gudene har skjult under himmelhestenes hover er jordens ressurser, som må brukes med tanke på konsekvensene av bruken. Det henvises her til forurensing og dens skadevirkninger p å ozonlagnet og naturen ellers, som en f ølge av menneskers vettl øse bruk av jordens ressurser. Hugruner er risset på hestenes hover – som jo er det som ligger nærmest jernkullet – for å understreke dette, og på ørene for å antyde at vi må lytte til fornuften, slik at vi ikke ødelegger hele verden. 25 Av nátt, natt, i regning ofte d øgn; Nörvi (Nárvéi) av nár, nåe, dauding og lik; véi av vig, vic, som er den hellige, forbindende kraft, som sees i begrepet å vígja (å innvie). Altså den som er vigd til døden. Det evige mørket som dør når hans datter blir født inn i en tilværelse hvor hun deler tiden med lyset. 26 Av nagl, nagle og spiker; far, et spor, farvei, ferd, atferd, tilstand. U ðr (unnr), båre og bølge; auðr, her: øde. Nattens tilstand er hennes sønn, nattens tomhet, øde og taushet. Den atferd som er naglet fast i menneskenes liv, sporet som følges om natten. 27 Av annarr, den ene av to, annen, en ny, ikke den samme, den nestkommende, den nest beste; j örð, jord i flere betydninger, jord som motsatt av himmel, mark, mold, g ård. Andre jobber om natten, og Nátt er derfor også gift med Ánnarr, som gir henne datteren Jörð som her ikke betyr jord, men arbeide med jord og p å marken. Nattens arbeide på gården. 28 Dellingr av dalla, þallr, som angelsaksisk deall, byrg og gjev; dagr av germansk dagaz, dag, levetid, liv, termin og frist. Til slutt gifter Nátt seg med Dellingr, som gir henne Dagr, morgenstunden, hvor kyrne melkes og menneskene våkner til en ny gjev dag. 29 Av hrím, rim; faxi, manke. Skinfaxi av skinn, skinnende. Hr ímfaxi heter også Fjörsvartnir, av fjör, liv og kropp, svartnir, formørker. Skinfaxi kalles også Glaðr, av glaðr, lys, klar, munter, glad, blid og vennlig. 30 Sköll av sköll, skrål, latter, spott. Hati av hati, fiende, hater. Hr óðrsvitnir av hróðr, ærerik, æret; vitnir, ulv. Et annet navn på Fenrisulven. Mánagarmr av máni, måne; garmr, sluker. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 6 Máni tok engang to barn fra jorden Bil og Hjúki. De gikk bort fra brønnen Byrgir, og på sine aksler sådde de S œgr med standen Simul. Deres far heter Vi ðfinnr31. Disee barn f ølger månen. Betydningen er at menneskene gikk bort fra slut og livet i stengsel, ved å så hvete på en strimmel med jord. Slik fikk de stellet sine gamle og syke, og sine barn, ved å gi dem hvetebrød. Siden det var i månelyset idéen om å så kom – da den mest trengtes om natten n år lidelsene er størst – heter det at det var Máni som tok bort deres nøling, lidelser og nødvendigheten av å stelle de slutende – som ikke lenger trengte stell, da de fikk rikelig med mat. At Bil og Hj úka er Viðfinns barn skyldes våre forfedres oppmerksomhet rundt samenes usedvanlig primitive livsstil, deres lave kulturelle nivå og deres enorme fattigdom og sult. Jeg kan her vise til De origine situ moribus ac populis Germanurum av Cornelius Tacitus fra år 98, hvor nettopp dette kommenteres. Máni rår for ny (Hj úki) og n é (Bil), som de velgj ørende makter skapte til årsregning for menneskene. Der regnes kun to årstider, Vinter – sønn av Vindsvalr, den vindkalde – og Sommer – sønn av Svasaðr, den milde. Vår og høst går inn under dem. Myten om Hjúki og Bil viser videre at v åre forfedre kjente til månens innvirkning på helsen. Den innlysende forskjellen p å natt og dag er nevnt ovenfor, men ogs å månens st ørrelse har stor betydning. Vi kjenner alle myter og sagn som inkluderer vag(g)ulver som farer frem i villskap under fullmånen. Videre vet vi at magi skal praktiseres n år den er full. I né virker magi dårlig; for da spises Máni av ulver, og han mister sin kraft. Magi virker heller ikke under S ól, noe som forklarer hvorfor runesteiner med magiske formler alltid blir lagt med runene ned, slik at S óls stråler ikke når runene, og dermed tapper dem for kraft. Soler man seg i Mánis lys heter det at man kan bli gal. Det reflekterte sollyset har en magisk effekt, som for mange svake sjeler kan føre ut i galskap. Det er av denne grunn kun de moralsk høyverdige – og dermed sjelelig sterke – møyer skal innbefatte seg med seið. Vinden som farer over oss, og som vi aldri ser, kommer fra en j ötunn, Hræsvelgr32 som sitter ved himmelens ende mot nord i ørneham. Fra hans vinger står vinden over alle menn. Elementlæren Slektens stamfar er Fornj ótr33. Han hadde tre s ønner, Hlér (Œgir), Logi og Kári34, herskerne over havet, ilden og vinden. Logi var gift med Glöð (glød) og hadde to døtre med henne, Eysa (glødende aske) og Eimyrja (ildmørje). Hálogi (den høye flamme) hadde to jarler under seg, V ífill og Veseti, som fridde til hans d øtre, den første til Eimyrja, den andre til Eysa, men da ildkongen gav dem avslag bortførte de hans døtre. Veseti bosatte seg på Borgundarhólmr (Bornholm) og hadde en sønn Búi. Vífill seilte lenger østover og bosatte seg på øyen Vífilsey ved kysten av Sverige, og hadde en sønn Víkingr. Dette er kun en mystik foretelling som uttrykker den første bruk og dyrking av ilden for titusener av år siden. Vífill er den hellige fjøl som ilden først fester seg til, Veseti35 det førstele helligsted hvor glørne legges, arnen. Sønnen Búi er den første som tok seg fast bosted, mens Víkingr er betegnende for livsstilen. 31 Av bil, sår, nøling; hjúka stelle, passe barn og syke folk; byrging, stengsel, endelik, slutt, stenging, s œgr, strimmel med jord, beite; simul av simili, hvete (mel); viðr, skog og finnr, same. 32 Av hræ, kadaver, lik, vrak, daudingskrott; svelgr, svelger. Vinden skjuler alle spor, med tiden. Likene i sn øen eller sanden svelges av jorden, på grunn av vinden som blåser snø eller sand over dem. 33 Av for (fyrir), føre, for; njótr, nyter, besitter. Den første besitter. 34 Hlér er de germanske kymrernes navn p å havet, som de tok med seg fra Jylland til Logres (England). Kommer av kymrisk llyr, hav; Œgir av germansk ôgjan, skremme, skrekk, og frykte, og norrønt agi, frykt, tukt, norsk ave, ærefrykt. Nordens navn på havet. Logi av kymrisk llwg, lue, flamme; kári, vindgufs. 35 Ví av véi, hellig; fill av fíla, fjøl, bord. Ve av véi og seti, ild. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 7 Kári hadde en tallrik slekt, hans sønn het Jökull eller Frosti, sønnesønnen het Snær. Hans sønn igjen het Þorri og døtrene Fönn, Drífa og Mjöll. Þorri hadde to sønner, Norr og Górr, og en datter Gói36. Gói forsvant og hennes br ødre drog ut for å lete efter henne. Górr tok veien til sjøs, Norr veien til lands. Górr kom til Danmark hvor han fant sine frender som nedstammet fra den gamle Hl ér på Læsø. Derfra reiste han tilbake nordp å. Norr drog til Trondheimsfjorden. Efter mye reising m øttes de to brødrene i Sogn, hvor Norr ektet en søster av Hrolf37, som hadde giftet seg med Gói. Der var anledningen til Norges bebyggelse. Gullalderen Gudene hadde ordnet tiden. De lekte p å tunet med sine gullbrikker og var lykkelige. S å en dag; de hellige guter gikk til sine domstoler og r ådslo seg imellom om hvordan de skulle skape dvergenes skarer, av det blodige hav og av de bl å ben; av Ymis kropp. De dannet da mange menneskeskikkelser med mannevett, mange dverger av jord, som hadde levd som makk i Ymis kropp, men som måtte fortsette å leve under jorden selv om de hadde ny form. Derefter lagde de mange kostelige ting, dannet seg tenger og alle mulige redskaper. De var lykkelige og manglet ingenting, alt de hadde var av gull38. Så kom tre mektige møyer til dem fra Jötunnheimr. De kaltes Urðr, Verðandi og Skuld39, som fulgte nødvendighetens lov, utviklingens lov. Tre mektige og kj ærlige æser reiste så til en strand, og fant på land der to trestykker som liknet p å dem selv i form. De hadde hverken ånd eller sinn, hverken væske eller bevegelse, eller gode farger. Óðinn gav dem ånd og liv, L óðurr40 gav dem vett og bevegelse og Hœnir41 gav dem væske og gode farger, syn, tale, h ørsel og utseende. De kalte dem Askr og Embla. Alfader innsatte styrere til å rådslå med ham, om menneskenes skjebne, og til å styre i borgen Ásgarðr. De møttes på Iðavöllr42 som lå midt i gudeheimen. Det var deres f ørste verk å bygge hov hvor deres seter kunne st å; tolv stykker foruten h øysetet som Alfader har – det er det eldste og største hus som er bygget i verden, og det er kledd i gull. Vi kaller det for Gla ðsheimr43. En annen bygget de, det var en horg 44, som kvinnene skulle eie, og den var meget fager. Det hus kalles Vingólf45. 36 Av jökull, isbre, istapp, is; frost, frost; sn ær, snø; þorri, barfrost. Dette er ogs å navnet på måneden som varer fra midten av januar til midten av februar. Fönn, snøfonn; drifta, snødriv; mjöll, tørr nysnø; norr, nord. Er også navnet på den første mystike konge i Norge. Górr er havisen; gói, gjø, gjøfjære, gjøstrømmer, som er den høyeste havgang som inntreffer i mars måned. Gói er også navnet på måneden fra midten av februar til midten av mars. 37 Av ukjent betydning, utover at olfr betyr ulv. 38 Gullalderen er barnets gylne alder, og folkenes barndom. Denne tiden er uskyldig og lykksalig, fordi all virksomhet dreier seg rundt vesenets egen utvikling uten noen bestemt retning utad. Denne verden var det ute med da gudene måtte skape mennesker som gav dem en verden av bekymringer og omsorg, som for barnet n år det vokser opp, som for slekten når den skal tre inn i samfunnslivet med alle dets forviklinger og sorger. 39 Fortid, nutid og fremtid. De tre skjebnegudinner. 40 Lóðurr av loða, henge sammen, feste seg til og leiða, lede, her i bestemtform leder, av germansk lîþan, gå. Kausativ av lîþan er laidian, med betydning å få til å gå. Sjelen som fester seg til kroppen og f år den i bevegelse. Senere kalt Loki, flammen. 41 Av hœna, germansk hôniôn, høne. 42 Av iða, ide; völlr, slette, voll. 43 Av glaðr, glad; heimr, heim. 44 Av hörgr, oppkastet steinhaug, steinalter, gudehus av stein, fjellknatt med bratte sider og flat topp. 45 Av vinr, venn; golf, gulv, avdelt rom (i hus). © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 8 Dvergene ble ikke skapt av gudene, men fikk menneskelig form av dem. Menneskene ble skapt av trær, asketreet og alm. Mens andre folk lar mennesket bli til av jord eller stein lar germanerne mennesket utgå fra treet, som står på et høyere trinn. Lik Vílir og Véi kun er utstrømninger av Óðinn, er Hœnir og Lóðurr det samme; de er andre sider av den guddommelige makt, henholdsvis ånd, kropp og sjel. Vílir er grekernes Eros, som kun er en forvandling av Zeus, og Véi når Eros er en Axerios – en hellig Eros. I tillegg skal det anf øres at Lóðurr er den stille, milde, usynlige flamme gjennom menneskets blodårer, forløperen til Loki46. Når han senere blir den jordisk fortærende ild fremstår han som Loki – Óðins fosterbror fra opphavstider. Begge er sanselige, men L óðurr den sanselige kraft som i sitt utspring fremkaller og utvikler livet og Loki den uregjerlige sanselighet, som forderver og ødelegger det. Når Hœnir, den materielle kropp, forlater Óðinn blir han dum. Loki blir ond. Jötner Livet er kun en kamp imellom de vesener som trer frem i de verdener hvor de ferdes. Den åndelige makt søker å trenge inn og beherske den legemlige, men den m øter motstand overalt. Æsene som hersker over himmel og jord forbinder seg med vanene som hersker over vannet. J ötner47 kjemper mot æser og vaner, alvene slutter seg til vanene og æsene, dvergene til jötnene – men de arbeider i æsenes tjeneste. Det er kampen mellom æser og jötner som er avgjørende. Når vi skiller mellom rimtusser og j ötner skyldes det at de f ørste er av Ymis ætt, og steg opp fra havet. Jötnene er av Bergelmis ætt, og er jordskapninger. Vi sier at jötnene enten er uhyggelig stygge å se til, eller voldsomt vakre. Dette har med det faktum at naturkreftene i bevegelse kan være svært så vakre – inntil de rammer oss selv med d ødbringende kraft. En vulkan som spruter lava kan være vakker på avstand, men for den som står for nær er den kun uhyggelig. Nordlyset er flott å se til, men å befinne seg midt i det er neppe en vakker opplevelse; det er kaldt og surt der oppe. En virvelvind ser flott ut på avstand; dens spor er ikke like flott. De forbindes ofte med stein, både deres hjem, våpen og ofte dem selv er av stein, og de blir jo ogs å til stein om sollyset når dem – som henviser til at deres levende form d ør, som den underbevisste tanke dør i sin form når den blir bevisst; kommer frem i lyset. Ingen er rikere enn dem, med alle sine mineraler og metalliske årer i seg, gull og edelstener. De kan dog foredles med kj ærlighet; utført av den hengivne håndverker eller smed, som former de grove klumper med jern, gull og edle steiner. Jötnenes natur er den gamle natur, den innesluttede visdom; fordi alle skapningers elementer ligger i den. Det er den ville, utemmede, uordnede natur, som ikke er gjennomtrengt av den h øyere ånds virksomhet; den mørke og dorske og fiendtlige natur, som ikke uten strev lar seg temme og som motsetter seg alt som gjør himmelen mild og jorden beboelig. Jötnen er ogs å det store, farlige og ville hav, hvor stormene hyler, da larmende og skummende vannfall, den kalde og ødeleggende fjellelv, det forstyrrende uvær. 46 Av lok, l ås, stengsel, lokk, ende, slutt, slutning. Han er den som ender verden med sin list og sluhet og mange renkespill. 47 Jötunn kommer av kymrisk iath, sult; angelsaksisk eoten, storeter. Navnets eldste form er etuna, som betyr det samme. Materien er uten ånd og sulter efter en høyere mening. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 9 Gudene kan enten sl å ihjel jötnene, og bruke deres levninger til å befordre naturens fruktbare utvikling, eller de kan foredle dem ved å forene seg med dem, eller gifte seg med dem som det heter. Þórr knuser Hrúgnir, det ufruktbare fjell, Óðinn dreper Sökkmímir og gifter seg med Rindr, Njörðr med Skaði, Freyr med Gerðr, o.s.v. Videre kan de fremstå som bestandeler av vår sjel, og da gjerne det dunkle og ubevisste, som i tilfellet hvor Brynhildr blir i en samtale med Helrei ð Brynhildar48 forbeholdt sine misgjerninger, som hun forsøker å forsvare seg mot. Mímir49 er en hovedskikkelse i jötnenes rekker. Han er vokteren av den kilden som ligger under den roten av Yggdrasill som strekker seg inn i Jötunnheimr, som går tilbake til rimtussenes slekt, havets opprinnelse og utspring. M ímir selv er det ytterste storhav. Hoddm ímir50 er bevareren av dypets skatt. De gamle germanere lyttet til hans råd gjennom å studere virvler i elver og vann, og å lytte til brusen fra det rennende vann. Ölvaldi er en annen vannjötne som er rik på gull. Hans tre sønner – Þjazi, Iði og Gangr – deler arven fra ham mellom seg. De m ålte gullet med munnfuller; alle skulle ta en munnfull hver, og alle like mange 51. Gullet er overalt skjult i vannet, i havets skj ød og i den rennende elv. Alle tre navn er betegnelser p å vinden og de dundrende vannfall de skaper i fjell og høyder med det regnet de tar med seg. Þjazis datter, Skaði, er den ville fjellelv som glir ut i det rolige og velgjørende hav, Njörðr. Motsetningen mellom j ötningen og det kultiverende mennesket uttrykkes godt i myten om jötunnpiken som engang forundret traff p å en mann som gikk og pl øyde åkeren sin. Hun tok hans plog og okser med i sitt forkle som et slags kuriøst leketøy hjem til sin far som straks tok til å kjefte på henne, og ba henne om å bringe det kravlet vekk igjen. Mannen ville jötunnslekten snart komme til å besøke. Uten plog og okser gror åkeren fort igjen. Naturen tar den tilbake til sitt ville grep. Vetter Mens jötnene er naturen i sin ville og veldige form er alvene og dvergene naturens milde sider. Derfor er alvene alliert med æsene og dvergene fungerer som deres medarbeidere. De er naturens utviklede krefter; alvene som fungerer i lyset og som derfor kalles lysalver, og dvergene som fungerer under jorden og som derfor kalles svartalver. Alvene er de selvvirkende kreftene, mens dvergene kun er æsenes tjenere. Alvene bor i Alfheimr52 og er lyse og vakre. Svartalvene bor nede i jorden og er sorte som bek. Det ofres til alvene ved hauger og åpninger i skogen, elver og tjern. Lysalvene beveger seg til den annen himmel, Andl ángr53 – den omstendelige bearbeiding av åndsgaven – til den tredje himmel, V íðbláinn54 – den rommelige bl å himmel – n år de gode mennesker beveger seg til Gimlé55 – hvor mennesket er godt og uten materialismens fordervelse. 48 Helreið av hel, dødsriket, hel; reið, rideferd, ridefølge, lynnedslag, tordenvær. Brynhildr og Brynhildar av bruna, skride, fare, raskt; hildr, strid, kamp. Brynhildr er en valkyrje fra heltediktene. Brynhildar er genitiv, og betydningen av det hele navnet blir da Brynhilds rideferd fra det underbevisste, hvilket er en omskrivning for samvittigheten. 49 Av mimr, mimre, r øre på leppene; angelsaksisk meomor, erindring, minnet; indogermansk mentio-, hukommelse, erindring. Her i betydningen at minnet mimrer ovet alt det vet. 50 Av hodd, skatt, rikdom, hjemland (hvor hellige ting er gjemt). 51 Ölvaldi kommer av öl, øl, drikkelag, gilde; valdari, styrer. Betegnelse for regnet. Hans tre s ønner som deler regnet imellom seg er Þjazi, av þjarsi, larmende, av indogermansk tap, germansk þapja som betyr stampe, banke, støte, stampe. Bor i Þrymheimr – den dundrende heim. Iði betyr travel; Gangr kommer av gangr, tummel, gange. 52 Av alpt/ölpt (uttales alft/ålft), svane; ælífr, evig; alfr, alv; alfar, hele faret, som i alfar vazins, hele vassfaret; eller mest sannsynlig av å ala, nære (som gresk αλφω, αλπνος), som betegner naturens f ødende, nærende, utviklende krefter. Angelsaksisk ælf, gammelhøytysk alp (uttales alv), norrønt alfr (uttales alvr). Alv og elv kommer av samme germanske grunnform albî-, som betyr elv, og vi kan av det alene slutte at det er snakk om vannvetter, i tillegg til at de er luftvetter. Heimr, heim. 53 Av andi, åndelig, åndsgave, ånd, sjel; langr, lang (om rom og tid), omstendelig. 54 Av víðr (ikke víðr), vid, rommelig, diger; bláinn, den blå himmel, ”blåen”. © & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)