Søren Kierkegaard Begrebet Angest MED ORIGINALENS TEKST Innledning og noter ved Finn Jor r pr. • ?!. ,’CTE7 rprr' ^STSCKS 278 8601 <M GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO Utkommet i Gyldendals Fakkel-bøker 1969 Teksten er som i 5. utgave ved A. B. Drachmann, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, A.S. København 1943. Utgiverens tekstredaksjon bygget dels på 2. utgave fra 1855 (besørget av Søren Kierkegaard), dels på originalmanuskriptet til 1. utgave (1844). Søren Kierkegaards egne fotnoter er merket med stjerne, utgiverens med tall. 2. opplag 1981 2. utgave 1994 Printed in Finland Fotografisk opptrykk: Werner Sbderstrom OY, Helsinki 1994 ISBN 82-05-22298-3 Innhold «Naar Aanden vil frem i Mennesket* Innledning av Finnjor ..................................................... 7 BEGREBET ANGEST Forord ........................................................................... 25 Indledning ................................................................... 27 caput i Angest som Arvesyndens Forudsætning og som forkla­ rende Arvesynden retrogradt i Retning af dens Oprindelse § 1. Historiske Antydninger med Hensyn til Be­ grebet «Arvesynd» ...................................... 45 § 2. Begrebet den første Synd..................................... 49 § 3. Begrebet Uskyldighed ...................................... 55 § 4. Begrebet Syndefald ............................................. 58 § 5. Begrebet Angest.................................................... 62 § 6. Angest som Arvesyndens Forudsætning og som forklarende Arvesynden retrogradt i Retning af dens Oprindelse............................................. 66 caput n Angest som Arvesynden progressivt....................... 73 § 1. Objektiv Angest................................................... 77 §2 . SubjektivAngest............... 81 caput in Angest som den Synds Følge, hvilken er Synds­ bevidsthedens Udeblivelse ......................................... 103 § 1. Aandløshedens Angest ..................................... 116 § 2. Angest dialektisk bestemmet i Retning af Skjebne 119 §3. Angest dialektisk i Retning af Skyld ................ 125 caput iv Syndens Angest eller Angest som Syndens følge i den Enkelte....................................................................... 133 §2. Angest for det Onde ............................................. 135 § 3. Angest for det Gode (Det Dæmoniske) ............... 140 caput v Angest som frelsende ved Troen............................... 177 «Naar Aanden vil frem i Mennesket» Innledning av Finn Jor «Hele Tilværelsen ængster mig. . .» Den 13. juni 1844 utkom »Philosophiske Smuler«, og fire dager senere »Begrebet Angest«. Denne samtidighet var neppe tilfeldig. Hos Søren Kierkegaard er tilfeldigheter sjeldne. Akkurat som »Frygt og Bæven« og »Gjentagelsen« året før gjensidig hadde belyst hverandre, var det forfatterens mening at de to bøkene skulle forstås i sammenheng, og de behandler da også delvis samme problemer. Ingen av dem utkom i Kierkegaards navn. »Begrebet Angest« var forfattet av Vigilius Haufniensis, «Københavns vekter», mens »Philosophiske Smuler« var tillagt en herre ved navn Johannes Climacus, men var utgitt av Søren Kierke­ gaard. Bortsett fra rekken av oppbyggelige taler var det første gang hans eget navn forekom på et titelblad. Fra »Enten-Eller« I hadde han hele tiden anvendt pseudonymer efter et sinn- rikt system, som skulle angi hans egen posisjon i forhold til bokens innhold. Den dobbelte understrekning: navnet Clima­ cus antyder at vi nærmer oss et høydepunkt, et klimaks i tankeutviklingen, og hans egen signatur er ytterligere en poeng- tering av at vi befinner oss ganske nær ved hans egentlige anliggende med sitt forfatterskap. Den samme kombinasjon: Climacus-Kierkegaard kommer for øvrig igjen i »Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler« i 1846 — et verk som opprinnelig var tenkt som sluttstenen i hele forfatterskapet. Systematisk sett bygger »Begrebet Angest« videre på det tankegrunnlag Kierkegaard hadde nedlagt i sine tidligere skrif­ ter, og er en forutsetning for »Philosophiske Smuler«. Ikke så å forstå at verkene nødvendigvis må leses i sammenheng, men man må være oppmerksom på at det finnes en sammen- 7 heng, og at mangt som kan synes dunkelt i ett skrift, kanskje kan forstås gjennom et annet. I »Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed« har Kierke- gaard selv lagt stor vekt på den fremadskridende tendens i tankeutviklingen fra bok til bok, og han har forsøkt å motivere bruken av pseudonymer ved å peke på at det enkelte verk ikke bare redegjør for tankene på det livsstadium det representerer, men dikterisk også reproduserer stemning og følelse, kort sagt: er et direkte og indirekte uttrykk for en livssfære, en mentalitet, en holdning. Det er stadig et omstridt spørsmål om Kierkegaard virkelig har hatt en plan for sitt forfatterskap, eller om den er vokst frem efter hvert Mange forskere er tilbøyelige til å tro det siste, og »Synspunktet« er da et forsøk på å gi en tolkning, slik Kierke­ gaard selv gjerne ville at helheten skulle oppfattes, da den omsider forelå. Det er i og for seg ikke så viktig i denne forbin­ delse å ta standpunkt til «pseudonymitetens p*roblem og det intrikate «kinesisk-eske»-system som pseudonymene represen­ terer, og som utvilsomt var en arv Kierkegaard overtok fra romantikken. Det vesentlige er at det faktisk finnes en kontinu­ erlig tanke- og begrepsutvikling, som altså nødvendiggjør for­ ståelse av et så sentralt verk som »Begrebet Angest« i en videre sammenheng. Diskret, men uomtvistelig klart, peker da også Vigilius Haufniensis i boken bakover gjennom forfatterskapet ved henvisninger både til »Enten-Eller«, »Frygt og Bæven« og »Gjentagelsen«. Som vanlig lønner det seg å lese titelbladet og de første, innle- dende bemerkninger nøye. »Begrebet Angest« har som underti­ tel »En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden«. »Simpel« står det, det vil si en enkel, an ti-systematisk overveielse, anti-systematisk i den forstand at den er rettet direkte mot Hegels filosofiske system. Videre er det tale om en enkel »psykologisk-påpekende« overveielse i retning av det dogmatiske problem om arvesynden. Uttrykksmåten er ikke tilfeldig. Det er en av Kierkegaards stå­ ende bebreidelser mot Hegel at han blander kategoriene og ikke holder teologi og filosofi ut fra hverandre. Kierkegaard er derfor meget omhyggelig i sine begrepsbestemmelser. Han tar opp det psykologiske problem angst, men med et bestemt siktepunkt: å 8 stille det i sammenheng med begrepet arvesynd. Han vet at psy­ kologien ikke kan forklare synden, men den kan, som det heter i en annen forbindelse, »forklare hen til forklaringen«. Ekstra vanskelig biir det når det ikke bare er tale om den enkeltes synd, men om arvesynden, som ikke er tilgjengelig gjennom etikken, men bare gjennom dogmatikken, altså teologien. Det vil si at mens »Enten-Eller« I var det direkte uttrykk for det estetiske sta­ dium, det uforpliktede og uforpliktende, og »Enten-Eller« II pekte inn i det etiske, hvor forpliktelsen og skylden over bruddet på den absolutte forpliktelse er hovedtanker, går Kierkegaard her også ut over det religiøse, som det er uttrykt i »Frygt og Bæven« og peker frem mot kristendommen — en tanke som utfol- der seg fritt i »Philosophiske Smuler« og »Efterskriftet«. Dermed er han langt ute over den filosofiske spekulasjon — og ute over Hegel. Men aller sterkest kommer det polemiske til uttrykk i selve titelen, »Begrebet Angest« — et begrep som ikke forekommer og ikke kan forekomme i det hegelske system, hvor det onde bare er det tilfeldige. Biar man nå om, finner man på titelbladets bakside ytterligere polemiske utfall mot Hegel. Fremhevelsen av Sokrates og Hamann, samt den bitende bemerkning om den sokratiske stor- het som besto i at han skilte mellom hva han forsto og hva han ikke forsto, kan bare tydeliggjøre forfatterens hensikter. Også dedikasjonen til Poul Martin Møller, »Socrates’s Medvider«, på neste side, er ledd i denne markering. Nå kan man naturligvis spørre om det virkelig var nødvendig å gi en så tydelig understrekning av bokens karakter allerede før man har begynt å lese første kapitel. For dem som er mindre fortrolige med Hegels filosofi, kan dette synes som anstaltma- keri. Men for Kierkegaard var det viktig av en bestemt grunn: i denne bok anvender han i stor utstrekning hegelske termer og hegelsk form, riktignok ironisk, men avgjort til å misforstå, om man ikke var oppmerksom på at ordene hos Kierkegaard har en annen betydning enn hos Hegel. Og det er neppe helt tilfeldig når han selv ironisk bemerker at »Begrebet Angest« var den eneste bok han vant en smule anerkjennelse for hos »Docen­ terne« (Saml. V. VII, p. 256). Polemikken mot Hegel har to tyngdepunkter. Det første gjel- 9 der den store tyske filosofs tro på at historien beveger seg frem efter det dialektiske skjema: tese, antitese, mediasjon, som Kier­ kegaard spottende kalier den hegelske filosofis valsetakt. Media­ sjonen biir jo for hver gang utgangspunkt for en ny tretrinnsut- vikling, og slik fortsetter utviklingen. Dermed biir historien lovmessig og underlagt logikken. Ja, selv mennesket biir lenket til denne nødvendige utvikling, og begreper som valg, ansvar og frihet biir meningsløse. Derfor er det med velberådd hu Kierkegaard lar store deler av »Begrebet Angest« handle om arvesynden (altså nødvendig- heten) i motsetning til individets frie avgjørelse i et valg, in casu et syndefall. Per Lønning har i »Samtidighetens situasjon« pekt på at Kierkegaard her understreker det »kvalitative Spring« så kraftig at han får vanskeligheter med arvesynden som fenomen, for »Begrebet Angest« handler jo for en stor del om arvesyndens psykologiske forutsetninger. I denne forbindelse er den danske litteraturforskeren Kresten Nordentofts avhandling »Kierkegaards Psykologi« interessant, fordi den ikke bare nærmer seg fra den filosofiske eller teolo­ giske side, men peker på at Kierkegaard utvilsomt har brukt Karl Rosenkranz’ »Psychologie« fra 1837 under arbeidet med sin bok. Nordentoft trekker også linjer frem til Sigmund Freuds tanker om fortrengning av skyld efter modellen angst — under­ trykkelse - nevrose. Forsåvidt er det adskillig i påstanden om at Kierkegaard foregrep deler av psykoanalysen. Det andre tyngdepunktet i Kierkegaards polemikk mot Hegel gjelder den hegelske oppfatning av troen som et naivt første bevissthetsstadium og at man må gå «ut over troen» i retning av tenkning og en stigende filosofisk klarhet. Tvert imot! sier Kierkegaard: Troen er det vanskeligste av alt, slik han fremstilte det i »Frygt og Bæven« og som kommer tilbake i læren om para­ dokset i »Philosophiske Smuler« og »Efterskriftet«. I dag har hans energiske polemikk større relevans til natur- vitenskapen enn til filosofien. Den naturvitenskap som i det vesentlige vokste frem efter Kierkegaards død hadde lenge som aksiom at tilværelsen er enhetlig og lovmessig og kan forstås og beherskes gjennom en stadig stigende erkjennelse. Selv atom­ fysikkens akausale kvantesprang var ikke nok til å endre denne oppfatning, det dreiet seg bare om en finere gjennomtegning av 10 det gamle mønster. Det måtte dermed føre til at det heller ikke her ble plass til friheten, valget eller ansvaret. Dagens naturvitenskap inntar en langt mer ydmyk holdning til sine egne resultater, og fremfor alt til sine forutsetninger. I »Vitenskapen — samfunnsmakt og livsform« har Knut Erik Tranøy tatt opp den ideologi som styrer vitenskapelig virksom- het. For også vitenskapen har sine aksiomer og normer, og vitenskapsmannen foretar selv valg i sin forskning. Derfor, mener Tranøy, er det viktig å utvikle en «vitenskapsetikk», en lære om vitenskapens og dens tjeneres ansvar i sitt arbeide. Uventet dukker altså de kierkegaardske begreper ansvar og skyld opp igjen i en ny sammenheng. Med hensyn til troen, har de 150 år som er gått siden Kierkegaard skrev »Begrebet Angest« paradoksalt nok gitt ham rett i at den «naive» tro for mange virkelig er blitt det vanske­ ligste av alt. Det har ikke bare med rasjonell tenkning å gjøre, men også med det forhold at mange i vår tid over- hodet ikke tror på noen guddom eller erkjenner at de står i noe religiøst forhold. For Kierkegaard var situasjonen en annen, han kunne ennå forutsette at troen fantes, uansett om menneskene hadde et positivt eller et negativt forhold til den. Men det reduserer ikke viktigheten av Kierkegaards pole­ mikk mot en overdreven tro på tenkningen. Konflikten mellom tanke og tro oppsto i samme øyeblikk som den greske og den hebraiske tenkning møttes, naturligvis sterkest i de første kristne århundrer, men senere også gjennom hele middelalde­ ren som et forsøk på å bygge bro mellom to vesensforskjellige måter å nærme seg tilværelsen på. Mens grekernes bestrebel- ser gikk ut på å forstå kosmos og å plassere mennesket inn i den kosmiske helhet (i så måte tenker Hegel ekte gresk), er den bibelske tenkning helt og holdent konsentrert om men­ nesket, dets liv, dets relasjon til andre mennesker, og til den personlige guddom. Thorleif Boman har i »Das hebråische Denken im Vergleich mit dem Griechischen« analysert den greske og den hebraiske tenkemåte for å bestemme vesensfor­ skj ellen mellom dem, og hevder at de representerer to aspekter av menneskets måte å forholde seg til sin omverden og seg selv på, og han begrunner de to tenkemåtene psykologisk. Dermed åpner han også en liten mulighet for en «mediasjon», 11 for at de en gang skulle kunne sees i sammenheng, og ikke som nå i motsetning til hverandre. I hvert fail kommer denne motsetning tydelig til uttrykk i det gj ensidige fiendskap mellom eksistensialismen på den ene side, og såvel idealistisk som positivistisk (og dermed også naturviten- skapelig) tenkning på den annen. Martin Buber har gitt en interessant fremstilling av dette spenningsforhold opp gjennom historien i »Das Problem des Menschen«. Men desto mer spennende er det at nettopp under disse for­ hold får Kierkegaards « sokratiske» metode, hans stadietenkning, en ny relevans. Hva han gjør, er jo å forsøke å beskrive men­ neskelivet, slik at hans leser gjenkjenner seg selv på dette eller hint stadium. For Kierkegaard er det klart at mennesket alltid — og kanskje uten selv å ha noen anelse om det — forholder seg religiøst til tilværelsen, eller skarpere: hele sitt liv står i en guds­ relasjon, som det kan ha en dunkiere eller klarere anelse om. Kierkegaards stadier er ikke å forstå som et utviklingsskjema, som mennesket nødvendigvis må igjennom trinn for trinn. Det er et forsøk på å få mennesket til å gjøre seg bevisst hva som egenf/zg's kjer i det selv, og å fatte sin egen situasjon. For å få alle «stasjoner» med, har han gitt denne bevisstgjøringsprosess form av en «utvikling» fra det estetiske via det etiske og almenreligiø­ siteten til kristendom. Innenfor moderne teologi finnes det mange interessante for­ søk på å møte det problem at så mange opplever seg som uten relasjon til kristendommen. For noen årtier siden var Rudolf Bultmann en omstridt forkj emper for tanken om en ren «av- mytologisering» av troen. Deretter fulgte «Gud-er-død-teolo- gien» som forsøk på å besvare det faktum at den tradisjonelle metafysikk har brutt sammen. I en periode hadde Dietrich Bon- hoeffer betydelig innflytelse i Tyskland med et storstilet forsøk på å utforme en «ikke-religiøs» kristendom, og tysk-amerikane­ ren Paul Tillich søkte ny forankring i læren om at Guds vesen er til stede midt i menneskelivet, altså som en realitet i hverda­ gen uten at den forbindes med noe religiøst. Størst betydning hadde likevel den reformerte Karl Barth, som hevdet sterkt Kierkegaard-lignende synspunkter: «Guden i tiden» er det uforståelige og paradoksale. Likeledes fremholdt han menneskets direkte gudsrelasjon enten det vet at den finnes 12